Jubileumsfest på hotell Bristol for Norges Brannkasse og Norske Folk

22. mai var alle medlemmer av UNI pensjonistforening, med ledsagere, invitert til stor fest på Hotel Bristol i Oslo for å markere 250-års jubileet for Norges Brannkasse og 100-års jubileet for Norske Folk. 

Hele 94 medlemmer og ledsagere meldte seg på, og det ble en meget vellykket fest i stilige omgivelser og med meget god mat og drikke. 

Under viser vi teksten i den "historiske" jubileumstalen for Norges Brannkasse som ble holdt av Svein R. Hagen. Hagen hadde mange år i Norges Brannkasse, i UNI og i Storebrand som bl.a. personaldirektør i UNI og adm. dir. i Storebrand Livsforsikring.

Geir Gundersen holdt tale for Norske Folk.  Det var en kort tale med morsomme episoder fra vår tid i selskapet.  Flere av de tilstedeværende feiret også 50-års jubileet på Bristol.

Runa Garø holdt takkeformaten-talen.  Den ble spunnet rundt Babettes gjestebud.

Så var det kaffe/avec.

Svein R. Hagens jubileumstale

Norges brannkasse 250 år – Norske Folk 100 år

Ærede forsamling!

Såpass må det kunne sies ved en anledning som dette.

Jeg vil begynne med å takke for det ærefulle oppdraget jeg har fått ved å skulle holde en tale til denne forsamlingen om Norges Brannkasse gjennom 250 år. Samtidig må jeg erkjenne at det er en gedigen oppgave å skulle sammenfatte 250 år i en kort tale på noen minutter. Løsningen må bli en kortfattet oversikt over de viktigste milepælene for selskapets utvikling, og ellers fokusere på det Norges Brannkasse de fleste av oss her kjenner. Også dette dog med en viss ærefrykt: Jeg har jo selv en historie i selskapet fra 1974, men oppfatter helt klart at jeg, i forhold til de fleste av de tilstedeværende her i dag med bakgrunn fra Norges Brannkasse, kun stiller i juniorklassen.

Før jeg går dypere inn i historien vil jeg gjerne si at det setter i gang mange følelser å gå tilbake i historien på denne måte. Den dominerende følelsen for meg er takknemlighet.

Jeg tenker tilbake på mine år i Norges Brannkasse utelukkende positivt og med takknemlighet for å ha vært del av en så flott organisasjon med så mange flotte mennesker.

Så skål for det!! 

Gal manns verk!

Innledningsvis kan vi være enige om at det har gått bra, selv om virksomheten i sin tid ble instituert av 20 år gamle kong Christian VII, som hadde blitt konge året før, og hvis evner med rette ble trukket i tvil av kretsen rundt ham. Da hadde allerede København fått sin lov om brannforskrifter i 1734 og det var etablert en frivillig forsikringsordning i 1753, benevnt Christianiæ Byes Brand Assurance Casse.

Navn

Kjært barn har mange navn sies det. Det vi alle har kjent som Norges Brannkasse har gjennom forskjellige tidsepoker gått under navnene «Den Alminnelige Brand-Forsikrings-Anstalt», «Den alminnelige Brand-Cassa», «Den alminnelige Brand-Assurance-Kassa for hele Norge», «Den Alminnelige Brand-Forsikrings-Kasse», og senere fra 1814 «Den alminnelige Brann-forsikring-Indretning for Bygninger.» Først fra 1912 ble navnet Norges Brandkasse og fra 1938 Norges Brannkasse. 

Utviklingen gjennom 250 år 

250 år er jo veldig lang tid, og man skulle tro at det har skjedd mange forandringer og betydelig utvikling gjennom disse årene. På et område er endringene åpenbare: I den første perioden mellom 1767-1786 hadde selskapet 1 ansatt, nemlig kopist Niels Simonsen Munch i Comércio-kollegiet, som delte sin arbeidstid mellom Det Danske og Norske Brann-Assurancecontoir. Da avtalen med Norske Folk ble inngått besto selskapet av mer enn 1000 ansatte. Norges Brannkasse ble tro mot sin gjensidighet, helt til fusjonen med Storebrand i 1990, dvs i 223 år. Riktignok slik at de første 20 årene ble premien utlignet etterskuddsvis i forhold til skadene. Ganske fort ble det et system med forskuddsbetalt premie, slik at det også ble anledning til å bygge opp fonds.

Konkurransen

Faktum er også ellers at virksomheten og organiseringen av selskapet var forbausende stabil, og det var først nærmere 75-80 år etter at det ble konkurranse i markedet gjennom dannelse av konkurrerende selskap, først forløperen til Vesta i Bergen rundt 1840 og dernest Lillebrand og Storebrand i 1847. Reell konkurranse var det likevel ikke fra starten av da disse selskapene utelukkende befattet seg med løsøreforsikring.

Storebrand

Jeg, og sikkert mange med meg, gjør seg sikkerhet sine tanker om at Storebrand nå feirer 250 års jubileum. Storebrand kan med rette feire 170 års jubileum i år, men å si at dette selskapet er 250 år er vel nærmest en tilsnikelse, gitt at den del av virksomheten som hadde sin bakgrunn i Norges Brannkasse ble overført til If.

Men tilbake til oss selv

Lovgivningen

Også den offentlige tilknytningen var der helt frem til nyere tids lovgivning, på godt og vondt. Helt frem til 1974 var selskapet underlagt forskjellige departementer og selskapets leder ble utnevnt i statsråd. Tilsvarende måtte alle vesentlige endringer vedtas samme sted. Det sier seg selv at dette ikke gjorde det enkelt å svare på markedsutfordringer og å treffe raske beslutninger av betydning.

 Den kongelige lovbeslutning fra 1767 ble først I 1845 erstattet av en ny lov, hvor den viktigste endringen var at selskapets forsikringsplikt i byene ble opphevet. En viktig endring var det også at offentlig oppnevnte tjenestemenn skulle forestå takstforretningene, noe som i landdistriktene betød lensmennene. Dette banet vei for at lensmennene fra 1918 ble tilknyttet brannkassen.

Ny lov om Norges Brandkasse ble vedtatt I 1912 og la grunnlag for en rekke moderniseringer av virksomheten, herunder at selskapet fikk rett til å tegne løsøreforsikring.

Først ved loven av 1974 ble Norges Brannkasse omgjort til et nesten ordinært gjensidig selskap underlagt Forsikringsrådets kontroll, bortsett fra en avvikende sammensetning av generalforsamlingen, som var sammensatt av 6 medlemmer oppnevnt av kongen og 38 medlemmer valgt av fylkestingene. Som vi sikkert alle husker førte dette nesten til selskapets endelikt som selvstendig selskap. Brannkassen hadde siden 1970 ført samtaler med Samtrygd Norsk Skadeforsikring Gjensidig om et samarbeid eller fusjon. Etter initiativ fra kommunalminister Nordli ble Samvirke bragt inn I diskusjonen med det mål å skape et folkestyrt gjensidig skadeforsikringsselskap. Dette medførte at Samtrygd trakk seg fra forhandlingene, sammen med Gjensidige Liv. Disse fusjonerte senere sammen med NBG Skadeforsikring til dagens Gjensidige Forsikring. I avstemning om sammenslutning , som krevde 2/3-flertall, falt forslaget med 1 stemmes overvekt. Avgjørende for resultatet ble stemmen til fru Utne, hotelleier av Ullensvang hotell I Lofthus, noe som sikkert var en medvirkende årsak til senere velvillig behandling av lånesøknader ved utvidelser av hotellet.

En annen viktig konsekvens var at det i 1973 var besluttet at lensmennene over en 3-års periode skulle skiftes ut med heltids ansatte assurandører, noe som medførte at det I løpet av perioden ble ansatt 220 branntakstbestyrere, som senere vokste til 262, fordelt på I overkant av 160 kontorer spredd over det ganske land.

Produkter

Også når det gjelder produkter  var situasjonen uendret i lang tid. Inntil 1914 forble Brannkassen tro mot sitt opprinnelige konsept med brannforsikring av bygninger. Da ble løsøreavdelingen opprettet, noe som skjerpet konkurransen på bygningsområdet ved at de øvrige selskap startet virksomhet på dette området.

Naturskadeforsikring ble innført som tilleggsdekning til brannforsikring I 1913 og reassuranse introdusert samme år. I 1940 ble forsikringstilbudet utvidet til å omfatte vannledningsbrudd-,glass-, avbrudds- og innbruddsforsikring, samt ansvarsforsikring for huseiere, såkalte Kombinerte forsikringer, og I 1941 innførte Brannkassen fullverdiforsikring som det første selskap I Norden.

Maskin- og maskinavbruddsforsikring kom i 1954, mens bilforsikring, transport og ulykkesforsikring ble innført i 1961.

Den moderne brannkassen 

Og da er vi stort sett fremme ved den del av historien vi alle kjenner, og transformasjonen fra å være et offentlig styrt selskap, til en moderne forretningsorientert virksomhet. Og om man kan si at utviklingen gikk langsomt I de første 200 år, kan det samme vanskelig sies om de påfølgende år, både internt og eksternt. Ansvarlige for selskapet I denne perioden var James Maroni som ble adm.direktør i 1954 og Ole Hope som i 1964 ble hentet inn fra AS Polaris Assurance-Selskap for å ta ansvaret for selskapets bilforsikring. Han overtok som adm.direktør I 1977. Internt var selskapet preget av den formidable satsningen på administrative og forsikringsmessige EDB-løsninger, særlig illustrert ved NORPOL i 1974, senere NOR Skade og ikke minst omstruktureringen av det ytre salgsapparat med ansettelse av etterhvert 262 branntakstbestyrere, og senere ansettelse og opplæring av kontorpersonalet ved alle utekontorer. Opplæringen av disse var et kapittel i seg selv, som krevde mye ressurser, innenfor en rekke områder, og fra hele organisasjonen. Programmet favnet hele virksomheten og I tillegg en del spesielle innslag, bl.a. fra Kjell M. Som i tillegg til å være kursansvarlig, holdt foredrag om “begeistring”. Jeg vil ellers understreke at dette var et stort sosialt og likestillingsmessig tiltak, som trygget arbeidsplassen for de ansatte på utekontorene, og sikret dem de samme rettigheter som alle andre ansatte, herunder medlemskap I pensjonskassen.

Thorstein Øverland ble ansatt som ansvarlig for salg- og markedsføring, og med Edvard Gundersen, Olav Drabløs og Kjell M. Kristiansen som myndige gjennomførere. De årlige seminarene på Sanner hotell på Hadeland var sagnomsuste og var et vesentlig bidrag til utvikling av en homogen og faglig godt kvalifisert organisasjon, drevet med fast hånd. Standardsvaret fra Gundersen/Drabløs når det ble fremsatt ønsker om nyanskaffelsen av utstyr e.l. var at “det skulle jeg gjerne gjøre, men det ville bety at jeg også måtte si ja til 261 andre”, og da var jo konklusjonen gitt.

Fusjoner-samarbeid livselskap

Også ut mot markedet skjedde det en del endringer. Det Bodø-baserte selskapet Thule fikk økonomiske problemer og ble innfusjonert i Brannkassen fra 1965, Østlandet på Hamar fikk problemer og ble innfusjonert I 1983 med tilbakevirkende kraft fra året forut og I 1986 fulgte Dorsjeforsikringen etter, da de kom I samme uføre som Østlandet.

Mer komplisert var det åpenbart å skaffe seg en livspartner. Etter mønster av Storebrand og Vesta ønsker Brannkassen seg en livpartner, og inngikk en samarbeidsavtale med Livsforsikringsselskapet Gjensidige I 1970. Som tidligere nevnt trakk Gjensidige seg fra dette samarbeidet I 1974, og siden det var få uavhengige livselskap igjen i markedet, inngikk Brannkassen I 1976 samarbeide med Livtrygdelaget Andvake.

Med fusjonen mellom Storebrand og Norden og derav følgende oppløsningen av Skafor ble det en betydelig skjerpet konkurranse som fremtvang nye konstellasjoner I bransjen. Det ble på ny innledet samtaler med Gjensidige Liv og Norsk Kollektiv Pensjonskasse. Fordi Vesta var majoritetseier I NKP trakk Gjensidige seg fra forhandlingene, og samtalene fortsatte mellom Brannkasse og NKP, og avtaler var klare til underskrift. I Norske Folk satt imidlertid Thorleif Borge og fulgte utviklingen med stadig større uro. Det går mange historier om hvordan samtalene ble initiert mellom de to selskapene. En er at Kvamme ble sendt på konferanse I Italia hvor Borge også var til stede og hvor han hadde til oppgave å så et frø hos Borge. En annen er at en ansatt I Norske Folk på flyet mellom Oslo og Bergen overhørte en samtale om de pågående forhandlingene mellom Brannkasse og KLP og at dette trigget Norske Folk. Sistnevntes situasjon var spesiell, siden selskapet opprinnelig var eiet av de andre store selskapene I Norge, men var blitt gjensidig I 1979, og da hadde akseptert en avtale om at de ikke kunne inngå samarbeidsavtale med noe annet selskap før 10 år var gått. Oppløsningen av Skafor og de øvrige strukturelle forandringene ble brukt som begrunnelse for ikke å overholde denne avtalen. Det ble derfor tatt raskt kontakt med Brannkassen, avtale ble underskrevet 15.11.82 med det siktemål å ha en sammenslått organisasjon fra 1.1.84, noe som også skjedde. Litt mer om dette senere! Jeg husker ennå at Ole Hope kom inn på kontoret mitt og var helt skjelven, og uttalte at “dette var noe av det største han hadde vært med på”.

Brannkassekulturen

Men så over til Norges Brannkasse, hva slags organisasjon var det?

• Brannkassen var primært en dyktig forsikringsaktør, med stor fokus på produkter og kunder. Med vår bakgrunn som delvis offentlig selskap med forsikringsplikt og med lensmennene som agenter, ble vi nok oppfattet som en annenrangs markedsfører, men det tok vi igjen når det gjelder risikoseleksjon og resultater. Brannkassen favnet hele Norge og tjente også penger I Nord-Norge, etter at mange andre selskap la ned virksomheten der. Lensmennene visste åpenbart mye om hvem som var god og hvem som var dårlig risiko
• Et stikkord er at det var en raus arbeidsgiver, men også preget av nøkternhet. Rausheten i forhold til de ansatte viste seg i forhold til et utall av goder, fra fordelaktige lån, økonomiserviceordning, med Harvell som vennlig eksekutør,som faktisk var en slags internbank hvor du fikk rente på innestående og kunne få kortsiktige lån, sosiale arrangementer, støtte til idretteslag og foreninger. Konsekvensen av dette var jo at selskapet hadde en enestående lojalitet, ved at folk sjelden sluttet, men fikk et livslangt ansettelsesforhold med en trygg og god pensjon I enden fra selskapets egen pensjonskasse. Noen så jo med undring på dette, og jeg husker at Rimstad, som jeg ansatte som skadevernsjef rundt 1980 etter en tid uttalte at: “jeg visste at jeg var ansatt i skadevern, men ikke at jeg var ansatt i en vernet bedrift.” Også lønnsforholdene var bra. Jeg hadde I mange år ansvar for å lede lønnsforhandlingene for de ansatte og opplevde sjelden problemer med å få gjennomslag for våre krav. Da jeg senere som personalsjef forhandlet på vegne av bedriften fikk jeg i oppdrag fra Hope å formidle til Bjørn Bergquist som forhandlet for de ansatte at han gjerne kunne være litt mer ekspansiv I sine krav.
• Nøkternheten var preget av den måten som selskapets ledelse så sin rolle, både internt og eksternt. Vi ble nok mange ganger opplever som litt sidrumpet og trege, men når jeg i ettertid har blitt mer kjent med kulturer I andre selskap, og de goder som mange ledende ansatte innvilget til seg selv, er jeg glad for den nøkternhet som preget brannkassen.
• Et annet viktig poeng er bedriftskulturen, særlig I forhold til våre kunder. Forsikring er et viktig element i samfunnsøkonomien og Norges Brannkassen ledelse var seg selv bevisst sin rolle som samfunnsaktør, og at en forsikringsavtale er en avtale med gjensidige rettigheter. Dette kan illustreres med en historie, hvor skadesjef Erling Johannessen en gang kom opp I kantinene, litt oppskjørtet, og fortalte at det var en stor brann I Skien, og at flere av husene var forsikret hos oss, og hvor Hope på sin rolige måte konstaterte at “så godt at de hadde forsikring”. Når jeg senere brukte dette som eksempel på god bedriftskultur i UNI Storebrands konsernledelse, følte jeg nok at ordene falt på stengrunn.
• Vi var også litt formelle. Jeg var ikke på fornavn med mine overordnede før langt ut mot 1990. Det var Hope,Kvamme,ENGH og Øverland, også dem i mellom. Bare når vi reiste til Sverige gikk vi over på fornavn når vi passerte grensen, og tilbake til etternavn når vi kom tilbake. Jeg kvakk første gang jeg hørte Borge si at han hadde snakket med Ole om en ting. Edvard Gundersen var særlig konsekvent. Edvard het han bare for sine venner, og de befant seg ikke i selskapet.

UNI Forsikring

La meg avslutningsvis si noen ord om UNIForsikring. Selskapet skulle forresten egentlig hett Total, et navn som vant navnekonkurranse som var utlyst. Så viste det seg imidlertid at det brasilianske oljeselskapet Total også hadde en bank I sin portefølje med samme navn, og da falt det, og det ble UNI. Noe som Thorleif Borge mente var utmerket og blant annet fremstilte med ordspillet You and I.

 Det sies gjerne “at alt var bedre før”. Dette gjelder I særlig grad for UNI. Sammenslutningen av de to selskapene ga en særlig god match, med to organisasjoner som ikke bare klaffet porteføljemessig, men også kultur- og organisasjonsmessig.  Etter noe innledende famling, falt organisasjonen på plass med en salgsorganisasjon, Norsk Forsikring med Øverland som sjef, og sterke fagenheter. Responsen i markedet var enorm med god utvikling innenfor alle markedsområder, noe som litt spøkefullt gjorde at Storbrandledelsen fant at det var best å fusjonere, “If you can,t beat them, join them”. Dette forøvrig kun kort tid etter at en fremforhandlet fusjonsavtale med Kreditkassen hadde falt, I hovedsak fordi Nordeas utnevnte og påtroppende konsernsjef SVERRE WALTER ROSTOFT ikke fant seg I å bli visekonsernsjef. Når vi ser hvilke problemer bankene kom I bare et par år etter, kan vi gjerne si at UNI ble reddet av gongongen.

Jeg skal ikke si så mye om selskapets videre utvikling med UNIStorebrand, Storebrand og If, dette kunne blitt et helt foredrag i seg selv. Jeg vil bare si som jeg startet at jeg også ser tilbake på min tid I UNI med glede og takknemlighet, og med stolthet. Er det noe jeg kan beklage, er at ikke UNI fortsatte på egen kjøl uten fusjonen med Storebrand.

Takk for meg, og takk til dere alle som har vært fantastiske kolleger!